av Nils Faarlund
Mellom de
mange nyskapninger i vårt sprog hevder den gamle
betegnelsen friluftsliv seg hederlig. Men de mange nye anvendelsesområder som
betegnelsen har fått, reiser spørsmålet om hva vi i dag skal forstå med
friluftsliv.
Friluftsliv
og hensynet til friluftslivet omtales i forskjellige lovverk. Vi har til og med
en egen lov om friluftsliv av 1957. I samfunnsstyrer og samfunnsplanlegging
finner vi blant annet en administrasjon for friluftsliv og naturvern
(min uthevelse). Statens friluftsråd, fylkenes og kommunens friluftsnemnder. I
næringslivet finner vi bl.a. at skogbruket sysler med flerbruksplaner der
friluftslivet inngår, at turistnæringen tilbyr friluftsliv som ett av sine
"produkt", og at industri og handel fremstiller og selger utstyr for
friluftsliv. Innen skoleverket finner vi friluftsliv på planen for barneskolen,
ungdomsskolen, gymnas, lærerutdanningsinstitusjoner, m. v. Friluftsliv er stoff
i de forkjellige media som TV, radio, blad og aviser. På
"sosialsektoren" snakker man om friluftsliv som rekreasjon og som
element i arbeidet med "problemungdom". Vi har foreninger som
betegner seg selv som friluftslivsforeninger og medlemmer og ikke-medlemmer av
slike foreninger som betegner seg eller betegnes som friluftslivsfolk. I
idrettsorganisasjonene nevnes nå friluftsliv i samme åndedrett som
(konkurranse-)idrett.
Listen
over sammenhenger der friluftsliv inngår, kan gjøres lenger. Men for vår
diskusjon her er den allikevel lang nok til å vise at en så vidt utbredt
betegnelse som friluftsliv ikke er særlig nøye avgrenset. Vi støter snart på
dissonanser og til og med rene motsetningsforhold i de forskjellige
institusjoners bruk av betegnelsen: Instanser som representerer den offentlige
forvaltning hevder f.eks. at et avsidesliggende fjellområde med vanskelig
fjellende er mindre verdifullt for friluftslivet (altså ikke verneverdig)
sammenlignet med lett tilgjengelige og "tammere" områder.
Friluftslivsforeninger og slike som karakteriserer seg som friluftslivsfolk,
kan imidlertid påstå at slike områder er spesielt verdifulle (f.eks. Eikesdalsfjella med Mardalsfossen).
Turistnærings- og samferdselsinteresser hevdet at veien gjennom Aurlandsdalen var et pluss fordi den "åpnet"
dalen for friluftsliv. Som kjent kjempet vandrere, fiskere o.s.v. drabelig mot
veien (og kraftanleggene) nettopp ut fra hensynet til friluftslivsmulighetene i
dalen.
I skolen
vil vi finne representanter for det syn at friluftsliv er et egnet hjelpemiddel
i naturfagundervisningen. Andre skolefolk, ikke minst utenlands (f.eks.
England), tillegger andre sider ved friluftslivet enn de rent intellektuelle
læreprosesser den største vekt (personlighetsdannelse, estetiske verdier,
fysisk aktivitet, m.v.)
I samfunnsplanlegningen
legger man i stigende grad vekt på friluftsliv som "fritidssyssel",
"rekreasjon", "avkobling", o.l. og får støtte for dette
synet fra næringslivet m.v. Denne holdning kritiseres i sin tur som en
"attføringsmetode" for folk som ellers i året må utfolde en familie-,
bolig- og arbeidssituasjon som er på grensen til det umenneskelige. Friluftsliv
blir brød for noen og sirkus for de fleste.
Disse
eksemplene skulle være tilstrekkelige til å demonstrere at betegnelsen
friluftsliv i dag slett ikke er entydig. Ettersom det fra dag til dag gjøres et
stigende antall beslutninger som angår friluftsliv og fremtiden for
friluftslivet i vårt hjemmemiljø, blir det klart at grenseoppgangen er
nødvendig. Det er tragisk at velmenende tillitsmenn, representanter for det
offentlige så vel som politikere, skal delta i avgjørelser til friluftslivets
"fordel" som kanskje har den stikk motsatte virkning.
Hva skal
vi så ta som utgangspunkt for vår grenseoppgang? I det følgende vil jeg nevne
eksempler på mulige kriterier og kort diskutere konsekvenser av disse uten
dermed å ta stilling til hva som er "riktig".
(a) Den sproglige
betydningen av friluftsliv
Tilsynelatende
er dette greit nok. Friluft er feltet der friluftsliv drives. Tatt i
betydningen ikke tak over skulle det tilsi at atriet i et hus i Oslo skulle
være like vel egnet som Mosseveien eller dagbruddet
til Sydvaranger gruber. Men
er det det? Og hvis vi bruker denne tolkningen - må
vi da utelukke dykking og huleforskning? Hva ligger forresten i fri luft - kan
det gå på ren luft, hvor finnes i tilfelle helt ren luft? Friluftsliv har
videre karakteren av liv. Er det vesensforskjell på aktivitet, virksomhet og
liv? Skal vi tolke liv som noe mer organisk, mer naturlig, mer levende? Er
tømmerhogst friluftsliv, fiske? Utelukker egenarten liv bruk av tekniske
hjelpemidler - eller bare tekniske fremkomstmidler?
Vi må vel
konkludere med at den sproglige tolkningen ikke gir
oss entydige forestillinger om hva som ligger i friluftsliv.
(b) Tidligere bruk av betegnelsen friluftsliv
Her
melder spørsmålet seg straks om hvor langt man skal gå tilbake i tiden. Skal
Stortingsvedtak fra et par år tilbake være rettledende? Eller skal vi tiår
tilbake å se hva forfattere av beretninger fra friluftsliv og
"lærebøker" i friluftsliv beskjeftiget seg med? I så måte vil vi
bl.a. finne at jakt og fiske har en sentralplass. Men vi vil også finne at ikke
alle jegere og fiskere vil føle seg vel under betegnelsen friluftsliv - de er
jegere og fiskere. Vi vil også finne at ikke alle som betegner seg som
friluftslivsfolk føler seg vel i samme bås som reinjegere med traktor og fly på
Hardangervidda, eller isfiskere med snescooter. Søker vi langt nok tilbake, vil vi kanskje
finne at Fridjof Nansen var opphavsmann til
betegnelsen friluftsliv og at han også i samme forbindelse snakket om naturliv.
Følger vi Nansen, havner vi nok i den store villmarka der intet menneske har
satt sin fot, enn si foretatt tekniske inngrep. Hva så med muligheten til å
drive friluftsliv i hjemmemiljøet? Hva vil det ikke koste av tid, penger og
ressurser om man måtte til Grønland for å drive friluftsliv?
Igjen
synes det som litteraturstudier alene ikke uten videre avslører friluftslivets
egenart.
(c) Hva folk i dag mener med friluftsliv - Sosiologiske
undersøkelser
Her aner
vi kanskje forekomster av en objektiv og kvantitativ metode til å løse vårt
problem. Ved å spørre alle innbyggere i landet, eller mer overkommelig, et
"representativt utvalg", skulle saken være grei (?). Men hva får vi i
så fall egentlig svar på? Sannsynligvis hvordan muligheten for det
"representative utvalget" har vært til å drive friluftsliv, ut fra å
bli motivert, få lære hvordan, ha mulighet til å nå et egnet område, ha tid,
penger o.s.v. Med det kryss-press en innbygger i
Norge i dag utsettes for, synes det vanskelig å feste særlig tillit til slike
undersøkelser, annet enn som en kartlegging av hva folk virkelig holder på med
i friluft.
En annen
løsning i denne gaten ville være å "konsultere ekspertisen" -
institusjoner og/eller enkeltpersoner. Da støter man imidlertid på
"kompetanseproblemet". Hvem er egentlig autoritet på området? Er det
den institusjonen som av andre er plassert i eller selv har definert seg som
medlem av friluftlivsleiren og som er den eldste, den
største, den mest prominente? Eller er det den eldste utøveren, den med mest
erfaring
på et snevert område, den med praksis i bredest mulig sammenheng, eller den med
den største teoretiske ballast i form av formell utdannelse eller selvstudium?
Kanskje det bør tillegges vekt at man har pedagogiske erfaring på feltet -
eller ganske enkelt at man er kjendis?
Heller
ikke her har vi noen objektiv og enkel vei foran oss til en avgrensning av
betegnelsen friluftsliv.
(d) Utgangspunkt i lovverk og presedenser
Som for
(a) og (b) befinner vi oss også her på gyngende grunn for en sikker
grenseoppgang.
(e) Utgangspunkt i hva næringsinteresser
definerer som friluftsliv
Her møter
vi straks et motsetningsforhold mellom kommunikasjonsinteresser som vil føre
frem veier, bruke helikopter, småfly og snescootere
og rekreasjonsturismen som lover stillhet og "avstressing".
Grunneiere vil ofte anvende sine arealer til bygging av hytter og anlegg og
kommer da snart i konflikt med bl.a. jakt- (og fiske-)interessene. Det vil,
uten at vi går særlig dypt i nettverket av interesser som ligger på tilbud og
etterspørsel, snart bli klart at det er "langt ned til fjell" her.
(f) Hva man i andre land legger i friluftsliv
Blant de
land det er "naturlig å sammenligne seg med" kommer vel Sverige
nærmest. Her finner vi betegnelsen friluftsliv i de fleste sammenhenger som vi
kjenner den i Norge. Enten det dreier seg om samfunnsplanlegning, eller om
utdannelse og lærere i friluftsliv ved Gymnastik og ldrottshogskolane, synes forholdet å være som her til lands
at man tar innholdet i betegnelsen for gitt. Vi finner således også igjen til
dels de samme konfliktforhold. Søker vi lenger ut, finner vi at man i
tysktalende land ikke har noen betegnelse som dekker vårt friluftsliv, mens man
i engelsktalende land kanskje kan holde seg til "out
door life". I den
angelsaksiske tradisjonen kommer bl.a. konkurranse og prestasjonsmotivet
forholdsvis sterkt frem. Friluftslivsfolk i Norge vil nok sette et
spørsmålstegn ved dette såvel som ved andre sider ved
"out door life".
(g) Friluftsliv som middel i naturvidenskapelig forskning
Mange
former for friluftsliv - skiløpning, brevandring, padling, dykking o.s.v., har vært en viktig
forutsetning for videnskapelig arbeid i
avsidesliggende og uveisomt lende eller vanskelig farvann. Oppholdet i slike
egner har også gjort det mulig å samle materiale for oppstilling av naturlover
og beskrivelser av naturfenomener. I så måte kunne man hevde at friluftsliv har
sin berettigelse som videnskapelig arbeidsmetode og
som del av en trening i å bryte ned den respekt og frykt som mange kulturer har
hatt eller har for naturen.
En
konsekvens av denne forståelsen av friluftsliv er at det blir en treningsform
som legger grunn for en videre utnyttelse av naturen som råstoff og
avfallsbeholder. Et
slikt syn
vil stå i sterk kontrast til friluftsliv begrunnet i:
(h) En opplevelsesform som gir alternativ
naturforståelse til den teknisk/naturvidenskapelige
Fra
historiske og ennu bestående kulturer (samlere,
jegerkulturer, nomadekulturer, "primitive" jordbrukskulturer m.v.)
kjenner vi til at mennesket ser seg selv som integrert del av naturen og
oppfatter lovene for naturens kompliserte samspill som lover for sitt liv og
virke. Friluftsliv i egnede omgivelser og med egnede hjelpemidler kan formidle
noe av den forståelse, som, etter hvert som primærnæringene beskjeftiger en
stadig mindre andel av landets innbyggere og ellers blir tiltagende
teknifisert, vil gli helt ut av vår kultur.
Ved at
denne naturforståelsen går tapt, brytes også broene til den musikk, litteratur,
bildende kunst m.v. som hadde naturen som inspirasjonskilde.
(i) Friluftsliv som opprinnelig livsform
Så langt
friluftsliv foregår i naturmiljøet med et minimum av tekniske hjelpemidler vil
det under ellers gunstige forhold være mulig å simulere den livsform som
mennesket har utviklet seg under største delen av de siste par millioner år. En
slik livsform har naturlig appell til oss og kan således utnyttes i flere
retninger. Den kan fungere som avkobling og "avstressing". Den kan
virke som "sosialt akseptabel kanalisering av aggresjon". Den kan
også virke som flukt/eskapisme, men også som en måte å lære seg selv å kjenne
på.
Vi ser at
en forankring av friluftslivet i opprinnelig livsform eller alternativ
opplevelseserfaring kan lede til forskjellige innhold og konsekvenser. Uten å
uttømme alle mulige referanser for en grenseoppgang for betegnelsen
friluftsliv, må det være tillatt å trekke den konklusjonen at enhver situasjon
etler person som er engasjert i friluftsliv, bør klargjøre sine kriterier
og/eller verdier som virksomheten søker realisert eller vil utløse. Noen vil
begrunne sin mangel på eksplisitt formulering av hva de legger i friluftsliv
med at det sikrer "mangfold". Til det er å si at de mange avgjørelser
som berører friluftslivsinteressene bidrar til å bryte ned mangfoldet i
friluftsliv hver gang det er kollisjoner mellom instanser som på ett eller
annet vis representerer eller avspeiler
friluftslivsinteresser.
Små eller store grupper som må tåle inngrep eller annen virksomhet i sitt nære
eller fjerne friluftslivsmiljø (veianlegg, lengdegående motorisert trafikk, overflyvning,
heisanlegg, hytteanlegg, kraftlinjer, o.s.v.) er eksempel på dette.
I enhver
sammenheng, spesielt i en konflikt som angår friluftsliv, skylder derfor
partene å avklare sine kriterier for friluftsliv. I særlig grad har man krav på
at institusjoner som deltar iden offentlige forvaltning, samfunnsplanlegging,
næringslivet, skoleverket m.v., gjennomfører slikt arbeid og gjør sine
konklusjoner tilgjengelig for offentligheten. Det er her ikke snakk om en Goethesk "skjæring i den elskede for å se hvordan hun
ser ut inni". Det er spørsmål om å avklare på hvilken basis, ut fra hvilke
verdier, vi elsker friluftsliv.
Denne artikkelen er hentet fra Mestre Fjellet
nr. 15 1973