Norsk Forening mot Støy feirer sitt 40 års jubileum den 16. september 2003, og nedenfor følger en kronikk Nils Faarlund har skrevet i den anledning.

 

 

Norsk forening mot Støy er 40 år:

Mot støy – for stillhet!

Støy er den forurensingskilden som plager flest personer i det moderne Norge. Hver dag er vi utsatt for støyende situasjoner – både hjemme og på arbeid, ute og inne, natt og dag, på landet og i byen. Støy er irriterende, trettende og et helseproblem som med utviklingen har blitt til et samfunnsproblem.

 

Norsk forening mot Støy er en frittstående organisasjon med det overordnede mål å bidra til å redusere og forebygge støybelastning og støyplager for dermed å fremme livskvaliteten hos Norges befolkning. Det var samfunnsbevisste kvinner og menn med en politisk eller faglig plattform som var forutseende og modige nok til i Gjenreisningens Norge å organisere motstanden mot en ukritisk anvendelse av støyende, tekniske nyvinninger.

 

Støy er uønsket lyd. Alt etter den enkeltes tålegrense og interesse vil uønsket lyd irritere, forstyrre, plage eller skade et menneske. Arten av støy, intensitet, hyppighet og forhold til eventuell bakgrunnsstøy bestemmer innflytelsen på helse og trivsel. I samspill med andre stressfaktorer kan støy fungere som utløsningsmekanisme for både psykiske og somatiske plager og sykdommer som tretthet og aggresjon, søvnforstyrrelser og konsentrasjonsvanskeligheter, men også hodepine, muskelspenninger, magelidelser, hjerte- og karsykdommer, m.v.

 

I modernitetens Norge kan det synes som om Norsk forening mot Støy er enda en sammenslutning som stikker kjepper i innovasjonens hjul. Sant nok - foreningen er mot støy. Samtidig er vi for noe: Vi er for stillhet.

 

Vi kan være glad vi lever i et land

hvor det ennå så lenge finnes rom nok,

tonende lydrom av avstand

rundt stillhetens klare tone.

 

Denne stillheten er

en stor og dyp verdi.

 

(Hans Børli i Den levende stillheten)

 

For å belyse hva begrepet stillhet står for vil Foreningen mot Støy under henvisning til SFT-Rapport nr 92:37 minne om at:

 

Stillhet er en måte den frie natur taler til oss på

ved å tie

 

Várhet og utvikling av evnen til å bli vár er egneskaper som følger vår friluftslivstradisjon. Det er talenter og ferdigheter som ikke så lett kommer til sin rett i modernitetssamfunnet. I vår utvikling som art, har evnen til å bli vár, vært livsviktig i møte ikke bare med farlige dyr, men også i vårt forhold til vær og føre. Várheten åpnet imidlertid også for skapende evner i spennet fra kunst til spørsmålene om de store sammenhengene i livet.

 

En viktig forutsetning for å utvikle talentet várhet er stillhet. Stillhet er ikke bare fravær av målbar støy. Stillhet er en kvalitet som kan tåle et målbart innslag av (natur)lyd, men som forutsetter at vi har tilgang til fri natur – natur som ikke er frarøvet sine naturlige rytmer (døgnrytmer, årsrytmer, vekstrytmer), natur som får være seg selv. I et mekanistisk miljø så som et laboratorium for hørselsmåling, eller et innspillingsstudio for musikk, kan det nok være stille. Vi hører ”ikke en lyd”, men de andre sanseinntrykkene forårsaker heller uro og utrygghet enn várhet. Stillheten kan altså ikke som (natur)lyd eller støy bestemmes etter naturvitenskapens regelbundethet med instrumenter som måler ”den lokale endringen av tetthet  i elastiske medier”. Slik sier Hans Børli det – et menneske som kjente den frie natur, støyen (som kom med motorsaga…) og stillheten:

 

Jeg ber mine sanser våke,

leve og oppleve mens det ennå finnes urørt natur,

levende stillhet. For i fremtiden vil teknikken og

mekaniseringen skru sin jernjomfru sammen

og kvele mennesket langsomt.

 

I det naturvennlige friluftslivet er stillhet først og fremst en verdi i seg selv. I stillheten møter vi et kjennetegn ved fri natur som like selvfølgelig hører hjemme i helskapen som de enkelte synsinntrykkene, luktene eller berøringsopplevelsen.

I en av Fridtjof Nansens mange dagbokopptegnelser fra naturmøtet leser vi:

 

Å så vakker er den snøen. Se så fint og lett den drysser ned derute, så bløtt teppet ligger over hauger, stener og tuver, og nedbøyde trær, og over isen og vannet, og de gamle skifarene fra da jeg kom; - alt er dekket lett og varlig unner det rene teppet. Og verdenslarmen kommer så uendelig langt bort, stenges ute; - her dempes all lyd. Granskogen og liene er stille og hvite…

 

En trussel mot stillhetens egenverdi i modernitetssamfunnet ligger i at den blir utnyttet som ”et knapt gode”. Kommersialiseringen av denne umistelige kvaliteten ved fri natur, f eks som lindring fra støy, betyr ikke bare at stillheten bombarderes med transportstøy, men også at grobunnen for ettertanke går tapt i tidens rastløse livsstil. Advarsler finner vi hos så ulike forfattere som den norske bygdepoeten Jan Magnus Bruheim:

 

Einast den som kan leite

inn til si inste kjerne

kan skimte eit løynleg samband

imillom mold og stjerne.

 

og den franske flyver-filosofen Antoine de Saint-Exupéry:

 

Og jeg forstod at de forsøkte

å unngå stillheten. For bare

i stillheten kan sannheten klare

å sette frø og slå rot.

 

Vi regner den skapende evnen som et fornemt og verdifullt kjennetegn ved mennesket. Med skapende evne tenker vi her på Askeladdens evne til å finne svar på spørsmål uten fasit i samtiden, men også på håndverk og kunstneriske uttrykk av alle slag. Som for alle andre menneskelige egenskaper må skaperevnen utvikles. Den er ikke hyllevare. Vi trenger å øve. Vi trenger ikke minst tjenlige øvingssituasjoner. Og vi trenger et mangfoldig tilfang av erfaringer.

 

Fra forskerhold som har fulgt utviklingen av ”intelligente datamaskiner” (AI), har vi

med årene fått rapporter om at skapende tenkning ikke er mekanistisk og regelbundet

(f eks What Computers Can´t  Do av brødreparet Dreyfus i 1972 og 21 år senere What Computers (Still)  Can´t Do). Skapende tenkning næres i møte med en mangfoldig virkelighet, der evnen til mønstergjenkjenning blomstrer. Nå til dags skusler vi bort vår skapende evne med en rastløs livsstil i omgivelser preget av tekniske konstruksjoner. Askeladden som løste flokene, aktet på rev og bjørn (les fri natur) og de eldre (les generasjoners mønster-læring i møte med det uoverskuelige). Per og Pål snublet når det ble alvor, fordi de ikke tok inn over seg verdien av de stille stunder ved bålet. Stillheten hjelper oss til å forløse den skapende evnen.

 

Stillheten er et umistelig kjennetegn ved fri natur. Da vi i 1980 – 81 fikk den første

stortingsmelingen om naturpolitikken i Norge – St. meld. nr. 68 Vern av norsk natur

var det tverrpolitisk enighet om at:

 

Det blir derfor disponeringen av de områdene hvor det

ikke er satt i verk spesielle vernetiltak, som får avgjørende

betydning for hvordan naturen vår får utvikle seg i fremtiden.

 

Lar vi støyen drepe stillheten, taper vi ikke bare stillheten som egenverdi, men også som kongeveg til inspirasjon, ettertanke og skapende evne – som åpning til vegvalg for livskvalitet og et vegvalg for vår og fremtidige generasjoner til et liv i lage.

 

 

Forfatteren er Nils Faarlund som er medlem av foreningens faglige råd. Faarlund er grunnleggeren av og rektor ved NORGES HØGFJELLSSKOLE som i 37 år har arbeidet på hel tid for naturvennlig ferdsel i fri natur. Etter oppdrag fra det ansvarlige forvaltningsorganet for støyforurensning, Statens forurensningstilsyn, sto Faarlund i 1992 for SFT-Rapport nr. 92:39 Støy og stillhet i friluftsliv.