MIME-Version: 1.0 Content-Type: multipart/related; boundary="----=_NextPart_01C45207.2FC2F0D0" This document is a Web archive file. If you are seeing this message, this means your browser or editor doesn't support Web archive files. For more information on the Web archive format, go to http://officeupdate.microsoft.com/office/webarchive.htm ------=_NextPart_01C45207.2FC2F0D0 Content-Location: file:///C:/C8E4550E/risikotakeren.htm Content-Transfer-Encoding: quoted-printable Content-Type: text/html; charset="windows-1252"
=
Jeg arbeider med et
doktorgradsavhandling om friluftslivets historie i løpet av 1900-tallet, med
vekt på hvordan meningssammenhenger har endret
seg fra tid til annen, i samspill med de omfattende sosio-kulturelle
omskiftningene i århundret.
Et grunnspørsmål i mitt arbeid er hvordan friluftsliv forholder seg til det samfunn og den kultur,
som omgir det. Her er det blitt utviklet svært ulike paradigmer,
tilnærmingsmåter og forskningstradisjoner.[1] Mine
forsøk til å utvikle en mer samlet forståelse gir den tid jeg nå disponerer
ikke rom for å utlegge,annet enn å antyde tematikken.
Jeg skal
skissere noen perspektiver som har vært fremtredende i friluftslivsdiskurse=
n,
og noen paradigmer i forskningen om friluftsliv. Jeg skal verken prøve å
problematisere de ulike synsmåtene, eller utfyllende å presentere mitt eget
perspektiv. Derimot skal jeg applis=
ere de
etablerte forståelsene av friluftslivet på ett fenomen innen friluftsliv, nemlig risikotaking. Jeg påstår ikke med dette at risikotaking er noe =
særs
viktig innen friluftsliv, eller at fenomenet står sentralt innen mitt arbei=
d.
Eksemplet risikotaking er her valgt ut fra oppfatningen at det som er apart=
kan
sette tingene i en mer tydelig relieff enn det som er gjengs. Hovedhensikte=
n er
imidlertid ikke å analysere fenomenet risikotaking, eller ens å si noe om
risikotakeren, men kun å illustrere hvor forskjellig fenomenet fremstår,
avhengig av det perspektiv en velger å se det fra.
Først no=
e om
risikotakeren. Han – risikotakeren er i hovedsak en mann – er langt på vei =
et nytt bekjentskap. Nytt er det nok =
ikke,
at noen liker det hasardiøse, men at risikotakeren frankt deklarerer at ris=
iko
er en verdi: for ham handler møtet med natur i første rekke om ”utfordring”,
”eventyr” og ”spenning”. Skal en få det beste ut av livet og friluftslivet,=
må
en derfor ta sjanser og leve farlig. =
span>
Vi burde
selvsagt spørre hva risikotaker=
en
egentlig mener, og om han egent=
lig
mener det. La oss kortslutte den diskusjonen og gå ut fra at noen virkelig =
med
hensikt søker seg til situasjoner, =
fordi
disse er risikable for liv og helse. Vi kortslutter også spørsmålet om
risikotakeren bør defineres ut av begrepet friluftsliv; her og nå tilhører
risikotakeren friluftsliv, hvis han driver med slikt som vi også kjenner fra
friluftsliv. De perspektiver som vi legger til grunn for å forstå friluftsl=
iv,
må kunne si noe vettugt også om risikotaking.
=
=
Gunnar B=
reivik[2] har =
i en
rekke arbeider hevdet, at en viss andel av befolkningen tilhører en spesiell
medfødt personlighetstype, som er avhengig av sterke stimuli og opplevd ris=
iko
for å fungere i tråd med sin legning. Det moderne samfunnet er derimot blit=
t så
trygt, trist og trekkfritt, at det ikke gir utløp for dette. Risikoaktivite=
ter,
i friluftsliv og i andre sammenhenger, gir disse mennesker anledning til ve=
kst
og modning, ellers kan jakten på spenning lede til ikke-akseptabel atferd s=
om
narkotikamisbruk og kriminalitet.
Den bakenforliggende tankefiguren[3], at =
det
råder en polaritet mellom naturen –=
herunder menneskets natur – og samf=
unnet/kulturen,
er helt sentral innen friluftslivets selvforståelse. Fridtjof Nansen sier i=
en
ofte sitert tale[4] at
det moderne bylivet ”utvisker” og ”avsliper” personligheten. Mot denne
destruktive innflytelse stiller Nansen det enkle friluftslivet, hvor mennes=
ket
erfarer at en har ”noe som ligger under og som er ens virkelige personlighe=
t”.
”Se i ødemarkene, i skogsensomheten, med syn av de store vidder og fjernt f=
ra
den forvirrende larm, er det personligheter formes.”
Femti år senere skriver en annen naturviter og friluftslivspr=
ofet,
Nils Faarlund[5],
at mennesket eier en nedarvet predisposisjon for liv i naturen: v=
i har
ikke gjennomgått avgjørende genetiske forandringer i løpet av tusenvis av
generasjoner, men våre leveforhold er blitt drastisk endret. Kroppslig,
intellektuelt og emosjonelt er vi tilpasset et liv i naturen, som utvikling=
en
har frarøvet oss. Derfor søker seg det naturlige
mennesket tilbake til naturen på fritiden: kun her kan hun leve i pakt med =
sin
egen natur. [6]
Vi må imidlertid forstå disse tankene ut fra et humanistisk
grunnperspektiv, knyttet til prosjektet å befri mennesket fra deformerende
samfunnsforhold og bringe henne i overensstemmelse med seg selv. Det dreier=
seg
om ”kulturens” kritiske selvforståe=
lse
utfra dens antitese ”naturen”. Den moderne tilværelsen blir problematisert,=
men
ikke friluftslivet, som derimot blir ladet av svært vidtgående ambisjoner: =
det
skal gjenskape det naturlige
mennesket: gi personlighetsutvikling og sunne livsverdier.
Perspektivet om det ”naturlige” mennesket ligger imidlertid også til grunn for de forskningsgr=
ener
som tidligere ble kalt ”sosiobiologi”, men nå oftere ”evolusjonspsykologi”,
”miljøpsykologi”, ”humanetologi” etc.[7] Her =
har
vi forlatt det kritisk humanistiske utgangspunktet for et biologisk: mennes=
kets
atferd er bestemt av gjennom evolusjonen nedarvete predisposisjoner, som har
seg å være fitted og gi reproduktiv suksess. Sosiokulturel=
le
faktorer kan ikke endre[8], men=
kun
aktualisere, moderere og kalibrere disse. Ulik
atferd må i siste instans forklares med ulik fordeling i populasjonen av di=
sse
predisposisjoner.
Slik forstått er friluftsliv, og risikotaking, uttrykk for en=
i
grunnen uforanderlig menneskelig natur. Når risikotakeren driver med noe ap=
art
og eksepsjonelt kommer dette av at hans legning
er annerledes enn det gjennomsnittlige menneskets.
Ut fra dette perspektivet sier risikotakeren intet om vår tid og de livsforhold den gir den enkelte – annet =
enn
at samfunnet kanskje har gått for langt, eller gått seg vill, i prosjektet =
om å
skape trygghet, forutsig-barhet og omsorg om enkeltindividet. I stedet finn=
er
vi oss selv søkende etter ”det naturlige mennesket” i en atavistisk
fortidsverden, for der å finne
forklaringer på atferden til hennes nålevende etterkommere.
”Friluftsliv er kulturelt bestemt”
I motset=
ning til
dette naturalistiske perspektiv har en innflytelsesrik forskning hevdet at
friluftsliv er dannet av en sosiokulturell materie. Selve naturbegrepet er =
jo
en kulturell konstruksjon som v=
iser
til sosiokulturelle forhold, og som endrer seg fra tid til annen. Vi bør de=
rfor
studere friluftsliv som et uttrykk for det samfunn og den kultur, hvori
friluftslivet inngår. Ikke gjennom å nistirre på fenomenet selv, men gjenno=
m å
studere det i sin kontekst, kan vi fortolke dets mening. Fordi =
span>tradisjonen tilbyr oss mønstre og forbilder, er også den enkeltes
opplevelser i friluftsliv en reprod=
uksjon
av kulturelt skapte kategorier.
Ut fra et slikt syn er friluftsliv verken ”naturlig” eller så
”fritt” som vi ynder å forestille oss. Men ingen enighet finnes om hva slags sosiokulturelt fenomen
friluftslivet skulle være[9].
Allikevel har ett perspektiv væ=
rt
særlig fremtredende, nemlig at friluftsliv bør forstås som et uttrykk for en
dyptliggende og relativ konstant no=
rsk
kulturell særart, knyttet til natur og folkelig kultur. Mye tyder på at=
en
virkelig kan finne særtrekk i den norske friluftslivstradisjonen[10],
sammenliknet med forholdene i andre land[11]. Fo=
rskere
og skribenter har ikke sjelden iden=
tifisert
friluftsliv med disse angivelig særnorske forhold. Slik har en søkt å
avdekke grunnleggende og generelle trekk i den norske kulturen og mentalite=
ten
gjennom å studere nettopp friluftslivsfenomenet. En forsker[12] skr=
iver
at ”friluftsliv er helt klart et
nøkkelsymbol i norsk kultur, en bestanddel som er avgjørende for hele dens
organisering”.[13] I det moderne samfunnets sprekker og la=
kuner
– i fritiden, helgene, feriene – kan denne dypere og ”egentlige” norske
væremåte sige opp til den kulturelle overflaten og komme til uttrykk gjennom
friluftsliv.[14]=
a>
<= span lang=3DNO-BOK>Vi kan selvsagt forstå også risikotakeren som uttrykk for en = norsk væremåte. I tilfelle skulle dagens villfoler være nåtidens inkarnasjoner av= en norsk mentalitet av dådskraft og dristighet, slik vi kjenner den like fra vikingtid og eddasagaer. Taler ikke selveste Kongespeilet om risikotakere?<= /span>
Du vill gjerne vit= e hva folk søker i det landet, eller hvorfor folk drar dit i så stor livsfare. De= t er tre slag natur som drar folk dertil. En del er kappelyst og trang til navnkunnighet. For det er mannens natur å dra dit en kan vente stor fare og= bli navnkunnig. En annen del er vitelyst, for det er mannens natur å ville vite= og se det han har hørt om, og vite om det er slik det blir sagt, eller ikke. D= en tredje er trang til vinning. (Kongespeilet c= a. 1240)
Retorikken omkring Nansen, Amundsen og Sverdrup handlet gjern=
e om
vågemot og vikingblod. Var ikke Nansen en risikotaker
når han brente sine bruer, på Grønland og ved Nordpolen – og var han ikke norsk når han gjorde det? Er ikke =
liv i
krevende natur en kulturens dåpsgave til de guttebarn, som er født under vå=
re
polare stjerner! Og er ikke skikkelser som Kagge, Thorseth, Aasheim, Ouslan=
d og
de andre gutta på tur eksempler=
på at
vikingånden fortsatt lever?
Men også det motsatte perspektivet er blitt[15] hev=
det,
nemlig at risikotaking er noe u-typ=
isk
for norsk friluftsliv og mentalite=
t.
Risikotakeren gjør naturen til motstander. En slik holdning passer i den =
span>
<= span lang=3DNO-BOK>amerikanske natur- og nasjonalmytologien, hvor erobringen av = nytt land har skapt en offensiv nasjonal-karakter[16]. Me= n en ekte nordman er jo hjemme i villmarken og søker derfor ikke risiko, men bekrefter sin trygge kulturelle identitet, selv når forholdene er krevende. Derfor er risikotakeren dypest = sett unorsk, amerikansk og derfor moralsk tvilsom: et tegn på at den nasjonale egenarten, tuftet på enhet mellom folket og det krevende landet, er i ferd = med å gå i oppløsning.
”Friluftsliv gjenspeiler holdninger og ideol=
ogier
i samfunnet”
På denne=
måte
har en kunnet knytte friluftslivets (idé)historie til den etablerte diskurs=
en
om Vestens idéutvikling, og til historikernes periodisering av denne. Mønst=
ret
synes å ”stemme”, og legger opp til at friluftsliv, på en eller annen måte, er dannet av nettopp det slags stoff som
idéhistorikerne har tatt som oppgave å studere. Friluftsliv fremstår som et
felt, hvor tidens ideologier viser =
seg –
kanskje også på en særs tydelig må=
te,
fordi mennesker her søker å realisere idealer om hvordan livet burde være.
Slik kan en forstå risikotaking som uttrykk for en ideologi s=
om kan
åpne for dødsromantikk, ringeakting av livet, dyrking av styrke og forakt f=
or
svakhet, og en dubiøs heroisme. Etter annen verdenskrig er slike motiver bl=
itt
presset ned til en kulturell understrøm, ikke minst gjennom oppgjøret med
fascismen. Når fenomenet risikotaking igjen blir aktualisert og legitimert i
vår tid, kan en oppfatte dette som at en mektig – og farlig – ideologisk smitte sprer seg, nå i =
en
særs virulent utgave, fordi vi savner et aktivert kulturelt immunforsvar[19]. De=
rfor
kan kamp mot risikotaking – mot fenomenet, og mot mulige legiti-meringer –
fremstå som et ideologisk sanitærarbeid, et friluftslivets kulturelle
heimevern.
Friluftsliv som et åpent rom for bearbeiding=
av
fundamentale spørsmål
I mitt a=
rbeid
legger jeg til grunn at friluftslivet (selvsagt) må forstås i lyset av det
samfunn og den kultur, som omgir det. Men jeg vil verken se friluftsliv som=
et
livsområde, som gjenskaper en vedvarende kulturell essens, eller som et i s=
eg
selv nøytralt substrat for dominerende ideologier i samfunnet.
Jeg
forstår friluftsliv som et livsområde for den enkelte, og et sosialt rom for
samfunnet, til hvilket vi kan overf=
lytte
viktige problemstillinger og ambivalenser i den moderne tilværelsen, og der=
gi dem
en form, så de kan bli bearbeidet av den enkelte på et handlingsmessig og
følelsesmessig nivå. Jeg foreslår at friluftslivets plass i den sosiokultur=
elle
konteksten, og dermed friluftslivets grunnleggende tematikker, kan skissere=
s i
følgende figur[21]=
a>:
Vi bør f=
orstå
friluftsliv i lys av den kulturelle og sosiale frisetting, som moderniteten[23]
innebærer. Identiteten, opplevelsen av å være
noe, må den enkelte selv forme gjennom valg,
og gjennom identitetsutviklende prosjekter og prosesser av en rekke slag.=
span>[24]<=
/a> I nordi=
sk
kultur har møte med naturen gjennom friluftsliv vært et viktig livsområde i
dette identitetsarbeidet.[25]
Den moderne tilværelsen innebærer samtidig at den enkelte må håndtere et mangfold av motstridende krav, som til stor del bestemt av andr= es forventninger og ønsker[26], el= ler er nedfelt i situasjoner, som vi føler at vi ikke har valgt, men ”havnet i”. Videre er kravene ofte ”anomiske”[27] i d= en forstand, at det sjelden finnes absolutte normer og kriterier for om vi evn= er å oppfylle kravene eller ikke.
Dette skaper, tror jeg, behov for å finne livsnisjer, hvor vi= kan føle at vi lykkes; områder som kan tjene som symbol for å takle egendefinerte utfordringer og å nå egendefin= erte mål. Friluftsliv innebærer en rendy= rking og en forenkling av denne problematikken: det gir frihet fra<= /i> det ambivalente, motsetningsfylte og uklare, som preger livet i et komplise= rt samfunn. Men naturen gir også frihet til å oppsøke ytre krav, som vi må håndtere, og dermed oppdager og utvikler vi oss selv: vi bekrefter oss som integrert fungerende subjekter som handler i meningsfullt samspill med vår livsverden.
Ut fra e=
t slikt
perspektiv kan vi lese risikotakeren som ett uttrykk for vår tids forutsetni=
nger
for livsutfor-ming og lebensgefühl<=
/i>.
Et spørsmål for seg selv er hvorvidt risikotaking er et godt ”svar” på disse vilkår – mitt personlige svar er et absolu=
tt
nei til dette. Uansett kan risikotakeren opplyse oss om de vilkår for perso=
nlig
identitet, naturoppfatning og samfunnstilhørighet, som i større eller mindre
grad gjelder oss alle i vår tid.
Idealtyp=
en[28] av en risikotaker kan
beskrives som en hedonist, men en desperat slik, for livsfølelsen hans er i
utgangspunktet svak, kriteriene for fremgang uklare, meningsopplevelsen dif=
fus
og det sanselige livet fattigslig. Livsintensitet finner risikotakeren gjen=
nom
å balansere på grensen mellom liv og død. Først her, i svimmelheten, i
dødsbevisstheten, i det nifse og ubehagelige, kan livet få smak, farve, utt=
rykk
og mening. Først her kan han oppleve en virkelighet, som ikke lar seg redus=
ere
til diskurser og sosiale konstruksjoner. Først når alt blir satt på spill, framtrer tydelige grenser.
Naturen er i vår tid blitt
avmystifisert til objekt for naturvitenskapelig beskrivelse og byråkratisk
administrasjon. Den byr oss sjelden utfordringer, med mindre vi aktivt søker
opp eller skaper disse. Naturen=
kan
derfor bringes i meningsfull tale kun gjennom å gjøres til en truende
motstander. Allikevel preger forestillingen om risiko vår tids naturforståelse, og har vist seg å være forenlig
med en dominerende naturvitenskapelig og byråkratisk rasjonalitet. Naturen
fremstår i vår tid som et system i =
ulage,
som vi prøver men ikke evner å kontrollere, og som derfor truer det moderne
prosjektet: ubetalte regninger strømmer inn for det som vi trodde var frie
goder. Risikotaking i naturen uttrykker dermed et vesentlig aspekt i vår ti=
ds
naturforståelse: å forholde seg til natur er å forholde seg noe uberegnelig=
og
truende.
Naturen =
eier
ikke egenverdi for risikotakeren, fordi det generelt er svært lite som eier en verdi i seg selv: intet er hellig, med
unntak av de egne sensasjonene. Disse blir derfor så viktige, at livet selv
blir underordnet i sammenlikning.
Men
risikotakeren er allikevel ikke en solipsist, som lever ensom i en verden av
private sensasjoner. Han blir viet oppmerksomhet i media og beundret innenf=
or
sin subkultur. I vår tid innebærer dette å
finne seg selv ikke lengre å ensom og usett søke seg selv i en eller an=
nen
ødemark, men å bli sett av andr=
e, dog
ikke så meget i et forpliktende og vedvarende primærfellesskap, men å bli lagt merke til i et altmer
offentlig-gjort sosialt rom. Vi belyser risikotakeren med vår oppmerksomhet;
den med svak livsfølelse og selv-forankring kan på denne måten leve sitt li=
v som andre menneskers projeksjoner.
Omvendt kan risiko-takeren tilby et slags stedfortredende
liv for andre, som lever i en mer farveløs hverdag: ”helten” tar sjanse=
r,
opplever og yter for oss, hvis =
vi
identifiserer oss med ham.
=
Risikota=
keren
interesserer og fascinerer oss, fordi han sprenger
grenser, og illustrerer dermed at i det moderne samfunnet er intet
bestandig, stagnasjon er tilbakeskritt, identiteten er aldri gitt, men må stadig bli gjenskapt og omdannet. Det
gjelder å få utløp for alle livsmuligheter, alle sider av seg selv – det
motsatte av å forme en fast og =
vedvarende identitet.
Ikke min=
st
personifiserer ”risikotakeren” den =
livsrisiko[29] som
gjelder oss alle. På alle kanter er vi omgitt av sosiale, økonomiske,
økologiske og moralske kriser, som når som helst totalt kan kaste om på vår
tilværelse: intet er garantert. De fleste av oss prøver å unngå denne innsi=
kten
gjennom å søke trygghet i et privat hjørne av tilværelsen. Risikotakeren, derimot, reindyrker og lever ut risikoen, og gir den
dermed en symbolsk form.[30] Det
altomfattende, diffuse og uhåndterlige i livsrisikoen blir transsubstansiert
til en forenklet og konkretisert risiko, og blir håndtert i et drama, som på
den ene siden handler om noe som gjelder oss alle, på den andre siden om noe
helt annet.
*
På samme=
måte
som i andre tider dandyen, bohêmen eller hippien, kan vi forstå ”risikotakeren” som en inkarnert Zeitgeist: en uvanlig dog typisk
skikkelse. Slik fortolket er risikotakeren ikke i første rekke et menneskel=
ig
naturfenomen, som må forklares som en biologisk eller psykologisk anomali.
Heller ikke er han en norsk sjablontype utlånt fra Folkemuseum og ikledd en
moderne drakt, eller et uttrykk for ideologi og åndskamp.
Risikota=
keren er
en av oss. Han forteller om de =
vilkår
for livsforståelse og livsutforming som vår tid gir for den enkelte: tidens=
selvmotsigelser
og dikotomier, ambivalenser og paradokser. Slik kan risikotakeren si noe om=
hva
det er å være menneske i vår tid.
Og slik =
kan, mer
generelt, studier av friluftsliv si ikke bare noe om et særfenomen i norsk
kultur, men også – hvis vi legger en fruktbar forståelse av hva slags fenom=
en
friluftsliv er til grunn – noe om de livsforutsetninger, som denne kulturen=
og
dette samfunnet gir for den enkelte. I all beskjedenhet håper jeg at mitt
arbeid skal bidra til å åpne slike perspektiver.
Referanser:
Asplu=
nd,
Johan (1981): Teorier om framtiden<=
/i>. Kontenta. Liber Forlag,
Baumann, Zygmunt (1995): Lif= e in Fragments. Essays in Postmodern Morality. Bl= ackwell, Oxford.
Beck, = Ulrich (2000): Risksamhället. På väg till = en annan modernitet. Översättning av Svenja Hums. Daidalos, Göteborg.
Bell, =
P.A.;
Greene, T.C.; Ficher. J.; Ba=
um, A.
(1996): Environmental
Bischoff, An= nette (1996): Friluftsliv, ungdom og pers= onlig utvikling. Hovedfagsoppgave. DHL, København.
Bischoff,= Annette (1998): Ungdom og friluftsliv – endring fra tradisjonsoverføring til valg og personlig utvikling. I Rapport fra konferansen Forskning i fr= iluft, Landskonferanse om friluftsliv og forskning, Stjørdal 18-19.november 1988= i>. Friluftsorganisasjonenes fellesorganisasjon. FRIFO Rapport nr 1. 1999.
=
=
Bischoff, Annette; Odden, Alf (199=
9): Ungdom og friluftsliv – endring i lys=
av
modernitetsprosesser. Konferanseinnlegg, Naturforvaltning og samfunnsfag
II, Soria Moria, Oslo 12-13.10.99. (upublisert)
Breivik, Gunnar (1983): Risikotaking i sport; litteratur og te=
ori.
Norges Idrettshøgskole, Oslo
Breivik, Gunnar (1983): Den søte lukt av fare. I Samtiden, no 1, 1989.
Breivik, Gunnar (1990): Stoffmisbrukere og fysisk aktivitet. Universitetsforlaget, Oslo.
Breivik, Gunnar (1992): Personalit=
y and
Sensation Seeking Risk Sports. Norges Idrettshøgskole, Oslo
Breivik, Gunnar (1994): =
Empirical Studies of Sensation Seeking=
and
Sports. Norges Idrettshøgskole,
Breivik, Gunnar (1995): Pers= onality and Sensation Seeking and Arousal in High Risk Sports. Norges Idrettshøgskole, Oslo.
Breivik, Gunnar (1995): Hvorfor leve trygt n= år man kan leve farlig? Om ulykker og risikosøking. Norges Idrettshøgskole, Os= lo.
Durkheim,= Emile (1990): Anomi og handlingslivets struktur. I Østerberg, Dag (1990): Handling og samfunn. Sosiologisk teori= i utvalg. Pax Forlag A.S., Oslo
Elias, Norbert (1989): Sedernas Historia. Del 1 av= Norbert Elias Civilationsteori. Stockholm.
Elias, No= rbert (1991): Från svärdet till plikten. Samhällets förvandlingar. Del 2 av Norbert Elias Civilationsteori<= /i> Stockholm.
Englund, = Peter (1996): Brev från nollpunkten. Hist= oriska Essäer. Atlantis. Stockholm/Gjøvik
Erring, Bjørn (1989): Sosiobiologi og sosialantropologi. Universitetet i Trondheim. <= o:p>
Frängsmyr, Tore (red) (1994): Paradiset och vildmarken. Studier kring synet på naturen och
naturresurserna. Liber. Stockholm
Frängsmyr, Tore (1981): Framsteg eller förfall: Framtidsbilder och utopier i västerländsk
tanketradition. Allmänna förlaget, Stockholm.
Faarlund, N.,
(1973): Friluftsliv ‑ HVA, HV=
ORFOR,
HVORDAN?. Hemsedal/Norges Idrettshøgskole.
Giddens, Anthony (1991): Mod= ernity and Self-ldentity. Self and Society in the Late Modern Age. Cambridge.
=
Giddens, Anthony (1996): Modernitietens följder. Liber, Lun=
d.
Grahn, Patrik
(1993): Vårt behov av parker. Ameri=
kansk
forskning om landskap och landskapsupplevelse. Rapport från en forskningsre=
sa.
Stad & Land 107, Movium LHS, Alnarp, Lund
Gullestad, Marianne (1987): På leting etter den norske samtidskulturen: En vitenskapsteoretisk diskusjon av begrepene ”Fred” og ”Ro” som sentral kultu= rell kategori. I Norsk Filosofisk Tidssk= rift 4.
Gulles= tad, Marianne (1990): Naturen i norsk kultur. Noen foreløpige refleksjoner. I Frønes, Ivar & Deichman-Sørensen, Trine (red): Kulturanalyse. Gyldendal, Oslo.
Gulles= tad, Marianne (1989): Kultur og hverdags= liv. På sporet av det moderne Norge. Universitetsforlaget, Oslo
Guneri= usen, Willy (1999): Å forstå det moderne. Fremskrittstro, rasjonalitet, ambivalens og irrasjonalitet i diskursen om modernitet. Tano Aschehoug, Oslo.
Haberm= as, Jürgen (1999): Kraften i de begre argument= er. Utvalg og innledning ved Ragnvald Kalleberg. Oversatt av Are Eriksen. Ad No= tam Gyldendal, Oslo.
Hegge, Hjalma= r, 1978: Mennesket og naturen: Nat= urforståelsen gjennom tidene, med særlig henblikk på vår tids miljøkrise. Universitetsforlaget, Oslo.
Hegge,
Hjalmar, 1985: Det moderne friluftsliv i historisk og filosofisk perspektiv=
. I
Andresen, Gjemund (red): Momenter t=
il en
dypere naturvernforståelse. Vett & Viten, Oslo.
Jantze= n, C.; Møller, V. (1994): Marginalopplevelser og tærskelverdier. Til installering = av begrepet vanvidsidræt. I Møller, V. Povlsen, J.; Løders, K. (red): Hooked. Om vanvid og æstetik i spor= t og kropskultur. Odense Universitetsforlag, Odense.
J= ohannisson, Karin (1984): Det sköna i det vilda. En aspekt av naturen som mänsklig resu= rs. l Frängsmyr, Tore (red): Paradiset = och vildmarken. Stockholm.
Johans= en, Anders (1989): Ting, tid, identitet. I Syn= og Segn nr 3
Kaplan, Rachel; Kaplan, Stephen (1989): The Experience of Nature, a Psychological Perspective. Cambridge university Press, Cambridge.
Kierke= gaard, Søren (1991): Enten-eller. Saml= ede værker, bind 2. København, Gyldendal
Löfgre=
n, Mikael
& Molander, Anders (red) (1986): Postmoderna
tider.
Nash, Roderick (1967): Wilderness and the American Mind. 3.rd edition. Yale university Press, New Haven/L=
ondon.
Nansen, Fridtjof (1922): Friluftsliv. Profe= ssor Nansens tale på Den Norske Turistforenings møte for skoleungdom i Juni 1921= i Den Norske Turistforening. Den Norske Turistforening årbok 1922, Oslo. =
Nedrelid= , Tove (1992): Friluftslivet og vår nasjonale selvforståelse. l Nytt Norsk Tidsskrift, nr 2: 281-288.
Reed, Peter; Rothenberg, David. (red) (1992): Wisdom in the Open Air. The Norwegian Roots of Deep Ecology.=
Skård= erud, Finn (1999): Uro. En reise i det mo= derne selvet. 4. Opplag. Aschehoug, Oslo
Sörlin, Sverker (1991): Naturkontraktet: Om= naturumgängets historia. Stockholm.
Tordsson, Bjørn (1993): Perspektiv på friluftslivets pedagogikk. Hovedfagsavhandling. Norges Idrettshøgskole, Oslo.
T= ordsson, Bjørn (1997 a): Landskap, kulturminner og den vanskelige identit= eten. På søk etter en teori om turisters opplevelse av kulturlandskapet. Arbeidsrapport nr 6/97, Telemarksforskning, Bø.
<= o:p>
= Tordsson, Bjørn (1998): God tur! Om sikkerhet, utfordring og vennskap med natur i nor= disk friluftslivstradisjon. I Bichoff, Annette (red) Friluftsliv, sikkerhet og ansvar. Rapport fra seminar om sikkerhet i utdannelse og opplæring, 2-4 november 1998. Høgskolen i Telemark og Nor= ges Idrettshøgskole.
=
= Tordsson (1999): Er friluftsliv et fag? Eksamensbesvarelse i vitenskapsfilosofi, dr.scientstudiet, Norges Idrettshø= gskole, Oslo. (upublisert)
=
= Tordsson, Bjørn (1999): Rötter i ”barbari” och ”romantik”. I Sandell, Klas & Sörl= in, Sverker (red)(1999): Friluftshistor= ia. Från ”härdande friluftslif” til ekoturism och miljöpedagogik. Carlssons Bokförlag, Stockholm.
=
Tordsson, Bjørn (2000): Friluftsliv, tradisjon og modernitet. Besvarelse av
”1.-årseksamen”, Norge Idrettshøgskole, Oslo (upublisert).
=
Tönnies, Ferdinand (1990): Vesenvilje og kårvilje; Gemenschaft og Gesellschaft. I Østerberg, Dag (1990): Handling og samfunn. Sosiologisk teori i ut= valg. Pax Forlag A.S., Oslo
Wilson, Jeremy (1989): The H=
istory
and Traditions of "Friluftsliv". 2.nd ed. Norges Høgfjellskol=
e,
Hemsedal.
Vittersjø , Joar (1998) Happy People and Wonderful Experiences. Structure and Predictors of Subjective Well-Being. Doctoral dissertation, Oslo.
<= o:p>
W= oon, Long Litt (1993) Hvorledes jeg lærte å gå på tur. Norsk friluftsliv sett utenfra. I Gromstad Klepp, Ingun; Svarverud, Rune (red) Idrett og friluftsliv i kulturbildet. Humanioradagene 1993, Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo.
<= o:p>
Vaagbø, O= la (1993) Den norske turkulturen. Rapport utarbeidet for Friluftslivets fellesorganisasjon. MMI/FRIFO, Oslo= span>
Ziehe, Thomas (1989): Ambivalenser og mangfoldighet. Tekster om ungdom, skole, æstetik,
kultur. Politisk
revy, København.
Zuckerman, Marvin (1979): Se= nsation Seeking. Beyond the optimal level of arousal. Lawrence Erlbaum Associates, New York.
= * Jeg takker Pål Augestad (HiT), Matti Goksøyr og Bjørn Barland (begge NIH), for verdifulle synspunkter på manus.
[1] Disse er i liten grad blitt drøftet på tvers av aktuelle forskningsmiljøer. Faarlund (1999) gir en veldokumentert redegjørelse av (svikne) målsettinger og (brustne) ambisjoner i forvaltningens innsatser fo= r å utvikle en samlet forståelse av friluftslivs-fenomenet. Tordsson (1998) drø= fter vitenskapeligheten i ”friluftslivsfaget” innen høgskolen.
[3] Tankefigurer er et – ofte for-gitt-tatt – underliggende grunnmønster for hva som lar seg te= nke. Asplund (1981).
[4] Nansen (1922)
[5] Faarlund (1973)
[6] Det bør sies at Faa= rlund tidlig overga det naturalistiske perspektivet på friluftsliv. Han har seine= re bidratt til perspektivet at friluftsliv er et særegent uttrykk for norsk kultur og væremåte.
[7] Se Erring (1989) fo= r en innføring i perspektivet, Gran (1993) for en oversikt over ameri= kansk forskningstradisjon og Bell; Greene; Ficher & Baum (1996), samt Kaplan & Kaplan (1989), for mer utførlige redegjørelser.
[8] Det vil si: ikke annet enn gjennom en uhyre langsom evolusjo= n.
[13] Se også Gullestad (1987, 1989, 19=
90).
Oppfatningen at friluftsliv er et vesentlig trekk i norsk kultur blir støtt=
et
av utenlandske forskeres bidrag. Wilson (1979) hevder at ordet ”friluftsliv”
ikke bare er uoversettelig men også i egentlig forstand udefinerbar: ordet kan ikke forstås uavhengig av den spesielle
kulturelle kontekst, hvor det har sin opprinnelse og får sin mening. Reed og
Rothenberg (1992) forklarer langt på vei norske bidrag til internasjonal
miljøbevegelse med friluftslivs-tradisjonen, som i sin tur forklares med
spesielle forhold i det norske samfunn. Woon (1993) beskriver sitt møte med
turtradisjonen, som hun opplever som nært knyttet til fundamentale verdier i
norsk kultur; dens verdsetting av naturkontakt og fysisk anstrengelse,
forestillinger om godt fellesskap, idealer om det gode liv.
[14] Dermed= blir tankefiguren om en motsetning mellom natur og kultur gjenbrukt, dog nå i en ”kulturimmanent” utgave. Gjennom friluftsliv søker vi oss ikke lengre tilba= ke til et atavistisk naturtilstand, men til vedvarende og ekte kulturelle væremåter, som den mode= rne hverdagen ikke gjør mulig. – En kan for øvrig spørre seg om ikke forskningen dermed har latt seg fange av de forestillinger en ønsket å kritisk studere:= En finner et kompleks av kulturelle konstruksjoner i det norske friluftslivet, som i annen omgang får stå til tjeneste som bærebjelker i en forståelse av friluftslivet. Minner ikke dette mistenkelig om et sirkelresonnement? Og understøtter dette ikke tvilsomme myter om kulturell enhet og en særart, som distanserer nordmenn i forhold til ”signifikante andre”? I tilfelle: Bidrar friluftslivsforskningen til å styrke en motkultu= rell egenart i en tid av globalisering og kulturell nivellering – eller gir forskningen et selvbilde som i neste omgang kan gi grobunn for intoleranse = og sjåvinisme?
[19] Som det fremgår av Tordsson (1998) har jeg selv forstått fen= omenet slik.
[22] Fortsatt på et følelsesmessig og handlingsmessig nivå, snare= re enn på et kognitivt og intellektuelt.
[25] Friluftslivsveien til identitetsutvikling går gjennom å (prø= ve å, eller late som å) snu det moderne samfunnet ryggen, og å identifisere seg med naturen som symbolet for en tilværelse som – med et paradoks – er sosialt strukturert som ikke sosialt strukturert: vi forestiller oss at vi i naturen møter virkeligheten slik de= n er i seg selv, og erfarer dermed sam= funnet som fraværende. Dette gjør det vanskelig å applisere de rådende teorien= e om identitetsutvikling på friluftslivsfenomenet, siden disse nettopp vektlegge= r sosial integrering som grunnlag fo= r den enkeltes utvikling av personlig identitet.