Kronikk:
Etter ulykken vi hadde tidligere i år, er det reist en debatt i vår forening om sikkerhet og utfordring. I denne debatten har det blitt hevdet at personlig utvikling forutsetter at en søker opp risikable situasjoner. Jeg mener dette baserer seg på en misforståelse, og skal grunngi mitt syn i denne kronikken.
La oss begynne med begrepet ”risiko”. Livet er en ekstremsport, med garantert dødelig utgang. Vi vil selvfølgelig gjøre det vi kan for å unngå skader og tap av liv, men det er viktig å ha i bakhodet at vi bestandig er utsatt for en viss grad av risiko. Uansett hva vi gjør. Hvis en låser seg inn i et lukket rom og får mat gjennom døren, vil livskvaliteten gå ned og kroppen forfalle i løpet av kort tid. Det er derfor konsekvenser av å ikke utsette seg for farer i det hele tatt også! Hva som er akseptabel risiko er veldig sosialt betinget. Veldig få har innsigelser mot bruk av bil, mens svært mange er kritiske til basehopp. Samtidig vet vi at bilkjøring krever flere hundre liv og tusenvis lemlestes hvert år. Nå er jeg klar over at mengden basehoppere og bilkjørere er svært forskjellig i Norge. Det er likevel et poeng at risikoen er sosialt betinget i befolkningen. Nettopp fordi det er mange bilkjørere, er med på å gjøre kostnaden og risikoen sosialt akseptert.
Mytting opererer med flere forskjellige typer risiko. ”Opplevd risiko” er det en person føler, uavhengig av om det reelt sett foreligger noen risiko. Nybegynnere i klatring er et godt eksempel på opplevd risiko. Innendørsklatring med topptau er så godt som 100% uten risiko, likevel føles det risikabelt. Den andre typen risiko er ”Faktisk risiko”, og betegner at det foreligger en reell mulighet for skade. Mytting nevner brevandring som en aktivitet med høy faktisk risiko. Til slutt har vi ”Statistisk risiko”, som forteller oss sannsynligheten for skade. Den statistiske risikoen ved brevandring er lav.
Vi ser at risiko er et vanskelig begrep. Ikke nok med at Mytting opererer med flere typer risiko, men risikoen vil være relativ innenfor hver type også. Risikoen er forskjellig fra person til person. Ta for eksempel ”Opplevd risiko” i klatring. En nybegynner vil kunne få fullstendig panikk av å klatre opp til Svolværgeita, mens en erfaren klatrer synes den turen er helt uproblematisk.
Men, vi må mene noe med risiko. I fjor sommer dukket det opp en definisjon av risiko på et skredkurs jeg deltok på. Den har vist seg fruktbar i flere sammenhenger siden. Definisjonen lyder:
Risiko = konsekvens x sannsynlighet
Vi snakker da om risiko i en gitt situasjon, til en gitt tid og for en person. Som vi har sett over vil risikoen endres over tid, og vil ikke være lik for alle. Situasjonen er selvsagt også viktig, da risiko henger nøye sammen med situasjon. Det er forskjell på å gå på toppen av Gleksefjell, og å bestige Mount Everest!
Med konsekvens mener jeg skade. Hva slags skade kan aktiviteten innebære. Det kan være alt fra skrubbsår til død. Til slutt er det sannsynligheten – hva er sannsynligheten for at konsekvensen skal oppstå. Akkurat når det gjelder denne siste variabelen kreves en utdypning. Sannsynligheten er jo selvsagt avhengig av mange andre faktorer igjen. Jeg skal her ta for meg noen:
Vi må også ta med noe om situasjonen der risikoen er. I utgangspunktet er vi enige om at det bestandig er en risiko til stede, da livet i seg selv er en ekstremsport. Så kan vi gjennom våre handlinger øke denne risikoen i større eller mindre grad. Vi må også ha klart for oss at samme situasjon kan innebære forskjellig grad av risiko avhengig av for eksempel været. I klatresammenheng kan risikoen også påvirkes av hvordan ruten blir gått. Teknisk klatring vil innebære mindre risiko enn å gå ruten i fri, mens en frisoloering (klatring uten sikring) vil innebære den største risikoen.
Før vi går løs på begrepene personlig utvikling, utfordring og sikkerhet, skal jeg også knytte noen kommentarer til begrepet fare. Vi snakker ofte om objektive og subjektive farer. Objektive farer er de vi ikke kan gjøre noe med, for eksempel været. Vinterfjellet inneholder mer objektiv fare enn sommerskog. Den subjektive faren er hvordan vi opplever det. På denne måten samsvarer det ganske godt med det Mytting kaller opplevd og opplevd risiko.
I stedet for å bruke mye plass på å drøfte og definere personlig utvikling, nøyer jeg meg med å si at det innebærer at personen modnes/endres i positiv retning. En slik endring kan anta ulike karakterer. Modningen kan byttes ut med læring, og vi vet at det er stor forskjell på læringsmiljøene – der læringen skjer.
Ved å bli utsatt for forskjellige grader av utfordringer, så kan det skje personlig utvikling. I denne sammenheng snakkes det ofte om ”flow”, som er et begrep unnfanget av Mihaly Csikszentmihalyi. Flow definerer han som ”noe som er knyttet til alle menneskers liv og livskvalitet. Det er forbundet med de øyeblikk hvor du er i overenstemmelse med deg selv, ditt liv, dine omgivelser, dine kjære etc. En opplevelse av selvforglemmelse, hvor du lever i opplevelsen, blir ett med den.”
Dette er den ideelle situasjonen for læring og personlig utfordring. Personen føler mestring i spenningsfeltet mellom kjedsomhet og angst – vi er i den såkalte ”flow-sonen”. Hvis utfordringen er for liten, oppstår kjedsomhet og lite læring. På den annen side – hvis utfordringen blir for stor, får vi angst og heller ingen læring. Det sier seg selv at ”flow-sonen” vil være individuell, og på gruppeturer er det vanskelig å ha alle deltakere i ”flow-sonen” samtidig. Dette gjelder spesielt hvis en har en heterogen gruppe.
Personlig utvikling kan også forstås som selvrealisering. Med det mener jeg ikke bare i forhold til eget ego, men også til personer og miljøet rundt. Tordsson skriver at ”den modne personligheten er den som opplever at andres og annets vel og ve er en forutsetning for den egne selvrealiseringen.” Jeg tror han har mye rett i sin beskrivelse. Identifiseringen med det rundt seg er viktig for den personlige utviklingen. Når du blir ett med det – vokser du, og befinner deg i ”flow-sonen”. Næss har sagt det på følgende måte:
” Når du ser stjernehimmelen, når du ser fjellet, så føler du deg forferdelig liten. Men dette er bare et overgangsstadium, for etter hvert som du lærer fjellet å kjenne, så identifiserer du deg med deg. Fra å føle seg veldig liten, så føler en seg mye større. En blir slik en opplever fjellet: sterk, solid i det en gjør.”
De pedagogiske konsekvensene av dette er da at man lærer best, og oppnår mest personlig utvikling, av å befinne seg i ”flow-sonen”. Dessuten vet vi at man husker best det man lærer induktivt – altså finner ut av selv. I motsetning til det deduktive – det man blir forklart. Her ser vi en klar forskjell i veilederrollen (induktiv) kontra instruktørrollen (deduktiv).
Begrepet ”utfordring” ble ikke nærmere gått inn på under personlige utvikling i avsnittet over. Hva ligger det i en utfordring? Mange vil si at det betyr at noe blir vanskeligere, at risikoen øker. Etter ulykken i vår forening har noen hevdet at personlig utvikling forutsetter at man oppsøker risikable situasjoner.
Etter min mening er dette misforstått. De som hevder dette er muligens inspirert av rektor ved Norges Idrettshøgskole – Gunnar Breivik. Breivik beskjeftiger seg med høystimulisøking og risikoaktiviteter og en meget spesiell målgruppe som høyst utgjør 10% av befolkningen. For disse har risikoen en verdi i seg selv mener Breivik, men vi kan ikke gjøre dette til noen allmenn regel.
Risikotakeren, de 10% av befolkningen, er en del av oss. Han, skriver Tordsson, forteller om de vilkår for livsforståelse og livsutforming som vår tid gir for den enkelte: tidens selvmotsigelser og dikotomier, ambivalenser og paradokser. Slik kan risikotakeren si noe om hva det er å være menneske i vår tid. Likevel er det viktig å huske på at disse utgjør en liten del av befolkningen – selv om det er de som ofte får plass i media.
Personlig utvikling forutsetter ikke nødvendigvis at man utsetter seg for økt risiko, selv om man velger vanskeligere prosjekter. Går vi tilbake til formelen i begynnelsen, ser vi at risikoen kan holdes konstant ved å øke kunnskap/ferdigheter osv. Ellers som Tordsson skriver: ” Det er helt greit å gjøre det ”vanskelige”, når en har den ferdighet, overskudd og forståelse, som gjør det helt naturlig å gjøre det ”vanskelige”. Derimot er det misforstått å gjøre det vanskelige fordi det er vanskelig.” Hvis det skjer ulykker, så mener han at det må forstås som en irettesettelse fra naturen – altså at utfordringen som er valgt er for stor.
Samtidig skal vi huske at flere og flere nå bor i byer. Faktisk bor over ¾-deler av befolkningen nå i byer. Det gjør at færre og færre er vant med natur, og dette skaper en utfordring på grunn av levemønsteret. I løpet av de siste 50-100-årene har befolkningen fått en helt annen fysikk, og dette er en utfordring i seg selv. Det er ikke så lenge siden folk gikk både 5 og 6 mil på en dag, mens dette blir sett på som svært ekstremt i dag. Noen av turene til pionerene i Jotunheimen var nesten 20 timer. Slikt er det ikke mange som utsetter seg for frivillig i moderne tid.
Tordsson mener vi må si ja til utfordring forstått som ”motbakkens pedagogikk”. Vi skal slite litt. Det er jo som kjent i motbakke at det går oppover. Han mener også at vi må si ja til perfeksjonering av ferdigheter som et middel til dypere og mer intense naturopplevelser. Tordsson mener altså at det er en sammenheng mellom utfordringen og naturopplevelsen, og skriver: ”snarveier til naturopplevelse innebærer reduserte opplevelseskvaliteter.” Det ser vi spesielt i frikjøringsmiljøet. Her skal det gås opp til toppen med egne krefter. Bladet ”Fri Flyt” tok på lederplass denne vinteren sterk avstand fra å bruke scooter på toppturer. Å gå opp 1500 høydemeter for å stå på ski ned igjen er kvalitativt helt forskjelle fra å komme til toppen med scooter, og så stå ned på ski.
Vi behøver ikke å gå til en så ”ekstrem” aktivitet som frikjøring heller. Et annet eksempel kunne være Norges høyeste fjell – Galdhøpiggen (2469 moh). Det er kvalitativ forskjell på å gå til topps fra Spiterstulen (1200 høydemetre og 4 timer), i forhold til å gå i tau fra Juvasshytta (400 høydemetre og en time). Selv om det er samme fjelltopp. Vi ser altså at utfordringen spiller inn på opplevelseskvaliteten.
Likevel må ikke dette tas som noe bevis på at kvaliteten bare øker og øker med stigende utfordringer. Det krever at man samtidig vokser med utfordringene, slik at ikke risikoen blir for stor. Da kan man komme ut av ”flow-sonen”, og inn i angst-sonen. I et slikt tilfelle vil opplevelseskvaliteten synke drastisk.
Her skal vi også være bevisst dette med ansvar. Det er forskjell på å være turleder og turdeltaker. Hvis turlederen virker rolig og har alt under full kontroll, så kan dette bringe deltakeren inn i ”flow-sonen”. Selv om deltakeren under andre omstendigheter ville vært langt over i angstens mørkeland hvis hun skulle hatt ansvaret selv. Denne effekten er godt beskrevet i ordtaket: Hvis man deler ansvaret på to, så blir det en prosent til hver!
Sikkerheten i friluftslivet har fått økende oppmerksomhet ettersom folk gjør vanskeligere og vanskeligere ting. Få ville vel gått på ski fra Oslo til Bergen med det utstyret Nansen brukte (selv om Stein P. Aasheim har gjentatt bragden i nettopp det samme utstyret). I dag har vi med oss ekstra mat, spade og nødbivuakk.
Derfor er det ingen grunn til å hevde at man tok mindre risiko før. I de situasjonene har vi nå utstyr, værmeldinger osv som ikke kan sammenlignes. For å komme opp på samme risikonivå finner vi i dag andre situasjoner. Mens Slingsby kunne gå en enkel vei til topps på Store Skagastølstind i 1876, har man nå funnet mange vanskeligere ruter til toppen. Risikoen er antagelig den samme eller lavere, på grunn av bedre sikkerhetsutstyr og ferdigheter hos klatrerne.
Noen ganger kan man undre seg over om kanskje sikkerhetstenkningen har gått for langt. At den passiviserer oss. Breivik oppfatter jeg på denne måten, og på noen områder kan jeg kanskje følge han. Tidligere i år var jeg med på urvandring – med hjelm. Ura lå nedenfor Gygrestolen, og de store steinene der hadde ligget fast i mange, mange år. Det var derfor ikke noen fare for steinsprang, slik det kan være i klatring. Da blir min undring: Hva slags konsekvens er mest sannsynlig i denne ura? Jo, vrikking av ankel og beinbrudd må være det som har størst sannsynlighet. Hvordan kan det forebygges? Jo, ved å ta det veldig forsiktig. Ikke være redd for å bruke både armer og bein. Krabbe oppover i ura. I en sånn sammenheng har jo ikke hjelmen noen funksjon, bortsett fra å skape en falsk trygghet. Å ta oppmerksomhet bort fra den mest sannsynlige konsekvensen. Selvsagt er det også mulig å slå hodet i ura, og jeg har ingenting mot å gå med hjelm her. Likevel synes jeg det er sunt å reflektere rundt hva vi mener med sikkerhet. Sikkerhetstenkning må, i mine øyne, nøye sammenstilles med mulige konsekvenser.
Det bringer oss tilbake til konsekvensene, og dette med subjektiv og objektiv fare. Subjektiv fare kan forebygges. Økte ferdigheter, bedre form, mer kunnskap osv reduserer den subjektive faren. Objektiv fare kan også forebygges til en viss grad. Været har vi ingen kontroll over, men sekken vår kan inneholde spade, nødbivuakk, mer klær osv. Vi kan også forberede oss til dårlig vær ved å lære og lage snøhule, vindskjerm osv. Snøskredfaren kan også reduseres drastisk ved enkle midler (ikke over 30 grader, og 1:3 regel). Steinsprang i klatring kan man ikke gardere seg mot fullstendig, men standplasser under overheng og litt til side for ledende klatrer vil fjerne mye av faren. Vi ser at selv om faren ikke styres av oss, er det mye vi kan gjøre for å forebygge. Å velge tur etter evne handler i stor grad om selvinnsikt, og å ha oversikt over mulige konsekvenser i den aktiviteten som velges.
På den måten reduseres risikoen i situasjonen. Dermed blir det meningsløst å si at en må oppsøke risikable situasjoner for å få personlig utvikling. Det må være en sammenheng mellom situasjon og utøver. Det er klart at risikoen vil øke når utøver besitter stor kompetanse og erfaring på et område, men ikke så mye som det ser ut som for oss ”utenfra”. Klatring i storvegg kan være et eksempel på dette. Dyktige klatrere går både Kjerag og Trollveggen, likevel er det stor forskjell på de to veggene. Den faktiske risikoen i Kjerag er mye mindre enn i Trollveggen. Kjerag har fast og fint fjell, mens dette ikke er tilfelle med Trollveggen (der flere av rutene nå er ”ødelagt” på grunn av ras). Vi ser at sannsynligheten for konsekvensen ”død” er større i Trollveggen, og i følge formelen vår vil dermed også risikoen være større der.
Vi har nå sett at risikoen ikke nødvendigvis behøver å øke, fordi utøver utvikles med oppgaven. Likevel skal det ikke stikkes under en stol at også risikoen øker etter hvert. Men, den øker ikke slik at det blir hasardiøst. Utøveren opplever kontroll, og ser ikke på tap av liv og helse som en verdi i aktivitetsutførelsen. Hvem gjør vel det?
Kanskje kan Grimeland gi oss svar på dette når han sier: ” Det er min erfaring at undervies på klatretur så er ikke folk så veldig opptatt av å oppsøke risiko, da er de opptatt av å minimalisere risiko, men i etterkant kan det være veldig fengende å fortelle om det de har utsatt seg for så det er vel kanskje der det blir poengtert.” Vi ser av kommentaren at det kan være forskjell på opplevd risiko over tid…
Jeg støtter Tordsson helt når han skriver at vi må si nei til en filosofi som ser på reell fare for liv og helse som en verdi. Ved å fremholde risiko som verdi, vil en trekke andre til situasjoner med høg risiko. Dette vil for det første øke skadeomfanget fordi folk blir fristet til å velge ”tur over evne”. Dessuten vil arbeidet med å øke sikkerhet miste mening, skriver Ola Einang. Fordi risiko i seg selv framholdes som verdifull.
Risikable situasjoner i seg selv er altså ikke verdifulle, men må ses i sammenheng med sannsynlighet i formelen vår. Hvis utøveren har de nødvendige forutsetninger, så vil den opplevde risikoen være akseptabel, selv om den faktiske risikoen er høy. I de aller fleste friluftsaktiviteter er den statistiske risikoen svært lav.